Tag Archives: 1920-tallet

Sykling i de korte skjørters tid

1920-tallet var en tid med mange omveltninger og nye idealer. En av de kanskje mest radikale endringene i hverdagen var moten med korte skjørt. Moten, og den allmenne anstendigheten, hadde i flere århundre foreskrevet lange skjørt. I løpet av 1910-tallet var det tilløp til kortere skjørt, men ingenting som bar vitne om det som skulle komme. Fra ankellengde i 1920 ble det nemlig moderne med skjørt som nådde midt på, eller rett under kneet i 1927!

Sykkelkjole

Faksimile fra Allers familiejournal nr. 19, 1927

De korte skjørtene ga nye utfordringer når kvinner skulle bedrive en av tidens mer populære aktiviteter, sykling. Nå var det ikke bare motvind man skulle hanskes med, all type trekk kunne føre til at man viste mer enn man hadde tenkt når man var iført tynn sommerkjole sydd av lett stoff. Sy- og håndarbeidsbladet Nordisk mønstertidende oppsummerte problemene slik:

“Uten å kalles snerpet, vil de fleste innrømme at de kjoler nutidens kvinnelige ungdom driver sport i, langt fra er tilfredsstillende hverken for den som har kjolen på, eller for de som ser kjolen flagre for vinden. Dette generer de fleste Eva-døtre; men ved nu å sy et par små fikse benklær, som trekkes på hver gang man tar kjolen på, er denne ubehagelighet avhjulpet. Ser man noget under kjolen, har det dennes farve og skjuler derved alt som kunde virke mindre pent. Dette lille raffinement er for øvrig ytterst moderne, da siste vintersesong bragte noget lignende til de knekorte, elegante selskapstoaletter.”. (Nordisk mønstertidende 1927).

Det var ikke aktuelt for et moteblad å argumentere mot moten. De korte skjørtene ble debattert i samtiden, men damebladene og motejournalene var overraskende enstemmige i at de korte skjørtene var en forbedring. Ikke bare gjorde de slutt på tunge og omfangsrike antrekk, de var mer hygieniske siden de ikke samlet opp støv og smuss fra gaten! I den grad man bekymret seg for moralen, var det gjennom å oppfordre til strategier for å unngå at man viste “for mye”. Det ble advart mot “kjøttfargede” strømper som ga et nakent uttrykk. Selv om det var moderne å vise legger, var det ikke akseptert å gå med bare ben på offentlig sted. På samme måte ble det fremholdt at dersom man hadde kjole i tynt stoff måtte man sørge for en underkjole som hindret at undertøyet viste gjennom. Det var positivt å følge moten, men bare så lenge man fulgte alminnelige ideer om moral og anstendighet.

I dag er det færre sosiale sanksjoner og videre begreper for hva som er anstendig påkledning. Likevel er det nok mange som har opplevd at det å sykle i sommerkjole byr på uvante utfordringer i en tid der bukser er hverdagsantrekk. Nå som byboere oppfordres til å parkere bilen og gå over til sykling, kan kanskje et 90 år gammelt kjolemønster få fornyet interesse?

Middelaldrende = middelalderen?

De fleste voksne mennesker i vår del av verden opplever etter fylte 40-45 at enkelte ting i økende grad blir ansett som “for unge” for dem: Idrett over mosjonistnivå, motorsykkel/sportsbil, hypermoderne og fargesterk påkledning osv. “Panikkalder” blir det gjerne kalt – den alderen da man oppdager at kroppen ser eldre ut enn hodet føler seg og begynner å kompensere. Kritikerne er mange: Yngre folk som føler at deres territorium blir invadert av folk med mer løsthengende hud og penger enn dem selv, eldre folk som har kommet gjennom denne perioden av livet med æren mer eller mindre i behold og jevnaldrende som enten klarer å beherske seg eller som ikke har tid, råd, interesse av eller mot til slikt. Denne overgangsperioden som vitner om at man nå har fullført ungdomstidens klatretur opp på livets platå og at det derfor kun kan gå nedover igjen etter at man har passert middagshøyden, beskrives gjerne som at man er middelaldrende.

Den mørke middelalderen

Selve begrepet middelaldrende minner om epokebetegnelsen middelalderen. Ifølge Store norske leksikon på nett var dette 1400-tallets betegnelse på årene 500-1500 e. Kr. Man mente da at man var kommet inn i renessansens påståtte gjenfødelse av antikkens storhet, og følte trang til å markere avstand til det de oppfattet som de ufikse og uelegante årene mellom verdig alderdom (antikken) og dynamisk ungdom (sin egen tid): Store norske leksikon – middelalderen. Middelalderen er således en gammel og godt etablert alderskategori. Menneskenes middelalder er derimot overraskende mye nyere, og henger sammen med skiftende ideer om skjønnhet, idealalder og nyvinninger innen helse.

Ungdom får egenverdi

Love in a Garden

Love in a Garden, 1901. Charles Dana Gibson [Public domain], via Wikimedia Commons

Dagmar Hansen

Dagmar Hansen (1871-1959). Varietéartist med kjenningsmelodien “Å Dagmar” og Danmarks første pin-up, fotografert før 1909. Foto: ukjent, via Wikimedia Commons

Før 1914 var skjønnhetsidealet en formfullendt kvinne i 30-årene. Hun var voksen nok til å ha livserfaring og ung nok til at yndighetene enda ikke hadde merket for mye til tyngdekraften. Illustrasjonene til dette blogginnlegget indikerer at en myndig fremtoning ikke alltid var negativt.

Louise Brooks

Louise Brooks (1906-1985). Amerikansk filmstjerne, 1927. Foto: Bain News Service [Public domain], via Wikimedia Commons

Etter 1. verdenskrig ble særlig kvinnenes idealalder yngre, den sank fra 30-årene til begynnelsen av 20-årene. Den gifte kvinnen med raus kurvatur måtte vike plassen for den ugifte slanke kvinnen. Flapperen, 1920-tallskvinnen med korte skjørt, kort hår og rett, smal fasong gjorde sitt inntog. Ungdommelighetskravet økte for menn også, men de fikk fremdeles mesteparten av sin status i samfunnet i kraft av karrierer og økonomisk inntjening. For dem var det viktigere å være vellykket enn ung, mens for kvinner i 40-årene var det å være vellykket som regel bare et plaster på såret. Mye av denne vellykketheten ble dessuten beregnet ut fra i hvilken grad den voksne kvinnen greide å gi et “ungdommelig” inntrykk.

Frykt for aldring

Norma Shearer, 1927

Norma Shearer (1902-1983). Amerikansk-canadisk filmstjerne, 1927. Foto: Bain News Service [Public domain], via Wikimedia Commons

Samtidig med at ungdommen fikk forhøyet verdi, fikk alderdommen i økende grad negative assosiasjoner. Erfaring og livsvisdom ble i økende grad oversett, mens kroppens og sinnets forfall ble stadig mer vektlagt. Ulempene overskygget nå fordelene, og ungdommens livskraft fortrengte alderdommens livsvisdom på stadig flere av samfunnets arenaer.

Joan Crawford

Joan Crawford (1905-1977). Amerikansk filmstjerne, 1927. Foto: Bain News Service [Public domain], via Wikimedia Commons

Ideen om at alderdom var synonymt med sykdom og død vokste frem parallelt med at levealderen økte og at folk flest holdt seg stadig bedre. Det tok rett og slett flere år før folk nådde den fryktede nedgangstiden. Samtidig var en 30-åring “eldre” i 1930 enn hun var i 1910. For å si det på forskermanér: Den sosiale aldersnormen, samfunnets uskrevne regler om hvordan folk skulle oppføre seg i de ulike aldersgruppene, var i forandring. Dersom en kvinne på 35 år i 1930 oppførte og kledde seg som en kvinne på 35 år gjorde det i 1910, ville hun ikke lenger bli sett på som en attraktiv idealkvinne, men som en ufiks kvinne litt over sin beste alder. Prøvde hun å være som 20-åringene var det direkte pinlig, selv når hun “holdt seg godt”.

Middelaldrende

fra rokk til ratt

“Fra rokk til ratt – bestemor før og bestemor nu.” Allers 1928

Hva gjør man så, når idealalderen synker samtidig med alderdommen inntrer senere enn før? De kvinnene som i tidligere tider tok på blondehetten og forsonet seg med “frue”-stempelet fra de var i 40-årene følte seg slett ikke SÅ gamle lengre. De ønsket å være moderne, følge med i tiden, nyte godt av tidens nyvinninger – det var det som ga status og som ble fremholdt som idealet i aviser, blader og bøker. Og hvorfor ikke? Selv om man fysisk sett er over den første ungdommen, kan man i det minste være ungdommelig så lenge kroppen og hodet henger med. Løsningen ble å opprette en ny sosial alderskategori: Middelaldrende. Ikke ung, men heller ikke gammel. På 1920-tallet betydde dette som regel alderen 40-60. I dag bruker Statistisk sentralbyrå “middelaldrende” om folk i aldersgruppen 45-66. Folk flest er tilsynelatende ikke helt enige i dette. Bergensavisen refererte i 2013 britisk forskning som avdekket at briter flest definerer seg som middelaldrende først fra ca. 53 års alder.

I dag kan de fleste selv vurdere om man vil forholde seg til de sosiale alderskategoriene eller kjøre på til knær, hofteledd eller almenntilstanden sier stopp. Og når kroppen sier stopp, er det håp om reservedeler. Andre omfavner livets forandringer og nyter det faktum at stadig bedret helse gjør at middelalderen nå slett ikke oppfattes som så mørk og trist som middelalderen før.

Påskepuslerier

I stille påskedager kan det være fint å kombinere det fornøyelige med det praktiske, og håndarbeid er en utmerket syssel i så måte. Hva med å fornye vårantrekket i god gammel 1920-talls stil med festlige blomster av restegarn?

Garnblomster Allers 1923 nr31 s28

Blomsterbuketter av ullgarn, Allers 1923 nr. 31 s. 28

Det er alltid interessant å se hvilke elementer fra fortiden som hentes frem igjen og får popularitet i nåtiden. Det er som regel de mest glamorøse delene som trekkes frem. De hjemmelagede, mer eller mindre fikse løsningene som folk med dårlig råd og begrenset utvalg i butikken ordnet seg med, dukker som regel bare opp som kuriosa. Å lage pynteblomster av restegarn for å fornye klær og hatter må kunne sies å falle i den siste kategorien. De dekket nok flere behov: Det å gjøre noe “nyttig” i fritiden, få utløp for kreative evner, utnytte dyre råvarer fullt ut og ønsket om fornying i garderoben. Ferdiglagede stoffblomster var dyrere enn i dag og ikke tilgjengelig for alle, 1920-tallet var en tid der økonomien ikke alltid tillot nyanskaffelser når man var lei av de gamle tingene sine.

Jeg vet ikke om jeg vil kalle de vedlagte hobbyprosjektene pene, men jeg må si at jeg synes de er uendelig søte. De er for øvrig ikke det rareste jeg fant i løpet av feltarbeidet til masteroppgaven min, det må være oppskriften på hjemmeheklet fuksia! Et tidsvitne fra en tid der utvalget av potteplanter nok var mindre og høyere priset enn i dag…

Garnblomster Allers 1929 nr 21 s34

Sy en pyntebukett til vårdrakten, Allers 1929 nr. 21 s. 34

Hverdagsgenserens moderne gjennombrudd

Jumperkjole fra 1930

Jumperkjole fra 1930

”I vor tid da strikketøiet er kommet i høisetet igjen” starter artikkelen ”Blonde og mellemverk i gammedags strikning” trykket i Urd nr. 22, 1925. I andre halvdel av 1920-tallet begynte det å dukke opp flere strikkeoppskrifter i damebladene enn det som hadde vært vanlig på 1910-tallet. I ukeblader som ”Urd”, ”Nordisk mønster-tidende”, ”Allers” og ”Husmoderen” var det etter forholdene få oppskrifter på strikkede plagg før midten av 1920-tallet. Oppskrifter på strømper, undertøy, mellomverk og duker i kunststrikk forekom, men disse utgjorde en brøkdel av alle oppskriftene på heklet eller brodert mellomverk, hylleborder, dekkebrikker og sydd undertøy.  Det begynte med en svak økning i oppskrifter på undertøy, strømper og sportsgensere, men etter hvert ble det også vanlig å trykke oppskrifter på gensere tiltenkt hverdagsbruk i hus eller arbeidssted.

Bygdefolk og byborgere

Strikking er en aktivitet som har gitt nordmenn egenproduserte klær på kroppen siden 1600-tallet. Det som gjerne beskrives som det norskeste av det norske er altså en relativt ny teknikk. Likevel har man rukket å produsere store mengder strikkeplagg. I tillegg til strømper, underklær, votter, skjerf, sjal og luer har den nå så tradisjonelle norske koften med tofarget mønster i hvit og svart saueull holdt utallige arbeidsmenn og –kvinner varme på åker og i fjøs, på jakt, tømmerhogst, fiske og i sjøfarten. Den var likevel lenge et folkelig plagg, vår tids bruk av strikkede plagg som kontorantrekk og bymote er et nyere fenomen. På 1500- og 1600-tallet var strikkede plagg i silke en luksusvare produsert av faglærte mannlige håndverkere i laug, men på slutten av 1800-tallet er det svært få tilfeller av strikkede plagg båret synlig i byene av borgerskapet. Det var som regel strømper, hjemmeklær og undertøy/nattøy det gikk i, de andre klærne var sydd frem til de første tiårene av 1900-tallet. Byborgerskapet brukte strikkegenseren til sport og fritid: Fottur, ski, skøyting, jakt, sportsfiske, seiling og tennis. Det var ikke gangbart å bruke fritidsklær på jobb eller til selskapelighet i byen.

Strikkebølgen på 1920-tallet

Mot slutten av 1920-tallet kom en endring i strikkegenserens status. Man begynte å beskrive den som egnet hverdags- og kontorantrekk for kvinner. Det ble snakket om en pågående strikkemani. Ukeblader trykket strikkekurs, oppskrifter og skrev om bruk av restegarn, reparasjon og omstrikk. De første strikkebøkene ble utgitt. Tidens store bestselger var Annichen Sibbern Bøhns ”Norske strikkemønstre” (1929) med mønstre tegnet av fra gamle plagg. Boken ble en inspirasjonskilde for strikkersker og designere og kom i nytt opplag i 1947. Tidsskriftet Nordisk Mønster-tidende (N M-t) utga på denne tiden håndarbeidsbøker som vedlegg til bladet, og strikking og hekling var et tema i 1928, 1929 og 1930. I forordet til ”Nye hekle- og strikkearbeider” (1929) ble det konstatert at aldri hadde strikkede og heklede jumpere, kjoler og jakker vært så populært som vinteren 1928-29. Her var hverdagsplaggene i flertall, i motsetning til ”Jumpers og sjal m.m.” (1928) som vektla sportsklærne tyngst. I ”Heklet og strikket konfeksjon” (1930) konstaterte forordet at til hverdag og sport er jumperen og jumperkjolen de foretrukne løsningene. Slike strikkebøker må ha hatt stor betydning for dem som strikket. Garnprodusentenes mønstertjenester slik som vi kjenner dem i dag med løse mønsterark og bøker med strikkeoppskrifter for å promotere egne garnsorter, ble stort sett opprettet i årene etter 1945.

Klesauk i krisetid

Hvorfor en strikkebølge på 1920-tallet? Det er som regel mer enn en forklaring, men noen faktorer peker seg ut. Moten og klesskikken endret seg i løpet av 1910- og 20-tallet fra formell, stiv og omfangsrik til stadig mer avslappet med færre plagg i mykere stoffer. I andre halvdel av 1920-årene ble det populært med såkalte jumperkjoler til hverdags, med hoftelang, vid, poset overdel over et smalere skjørt. En enkel fasong som var lett å sy selv. Kjolen var sammensydd eller todelt og laget av vevd stoff eller elastisk jersey. Jersey er et tynt maskinstrikket stoff som tidligere var vanligst i undertøy, men som på tidlig 1920-tall ble populært til kjoler og drakter. Hjemmestrikkede plagg var midt i blinken for denne moten. Det var heller ikke et minus at det ble lettere å lage moteklær selv, i en tid preget av økonomiske svingninger. Dette var en tid da den sosiale mobiliteten økte, både oppover og nedover: Jobbetid og dyrtid med nyrike og varemangel under og rett etter første verdenskrig gikk over i sterke konjunktursvingninger på 1920-tallet. Så kom børskrakket i 1929 med etterfølgende økonomisk depresjon i hele den vestlige verden. Kontoristenes lønninger hadde stått stille lenge selv om prisene steg og stadig flere av borgerskapets ugifte kvinner måtte jobbe utenfor hjemmet. Klær var fortsatt en viktig sosial markør, men stadig flere opplevde at ”gamle penger” ikke lenger strakk til og det ble vanskelig å kle seg etter sin stand. Ukebladene trykket mer stoff om omsøm og fornying av gamle plagg, noe som gjorde at nevenyttige kvinner med lav inntekt likevel kunne ha et håp om å kle seg moderne. Strikkeklær var slik sett en svært god løsning, siden det var lett å rekke opp forrige års kjole og bruke garnet på nytt til årets modell.

Genseren har beholdt sin status som hverdagsplagg etter denne tiden, selv om strikkingen har gått inn og ut av popularitet. Nå er vi igjen inne i en stor strikkebølge, og strikkingen vinner nye venner på strikkekafeer og gjennom de mange lekre strikkebøkene som utgis. For oss som aldri er lykkelige uten et pågående prosjekt eller to i håndarbeidskroken betyr dette en gledelig økning i tilgjengelige garntyper og mønstre. For meg er det mest gledelige at det har kommet stadig flere oppskrifter på klassiske byklær i tynt garn, som et supplement til mange tiårs fargerike kofter i tykt garn. Aldri har det vært lettere å strikke gensersettet selv i garn som ikke klør eller skraper.

Lenker

Dersom du vil høre om norsk strikkehistorie, kan jeg anbefale videoopptaket fra Riksarkivets arrangement “To rette og én vrang” – Ingun Grimstad Klepp og Anne Britt Ylvisåker i samtale med Kristian Elster om strikkingens historie i Norge: https://www.youtube.com/watch?v=06wvHF54NEE&feature=youtu.be&list=UUULZLz5QOAX2ZANGIeh4iLw

Annichen Sibbern Bøhn “Norske strikkemønstre”, 2. utgave 1947 er tilgjengelig i digitalisert versjon hos Nasjonalbiblioteket: http://www.nb.no/nbsok/nb/b184dd505b2eb8a536be3a0ab1f389da.nbdigital?lang=no#5