Månedlige arkiver: mai 2015

Middelaldrende = middelalderen?

De fleste voksne mennesker i vår del av verden opplever etter fylte 40-45 at enkelte ting i økende grad blir ansett som “for unge” for dem: Idrett over mosjonistnivå, motorsykkel/sportsbil, hypermoderne og fargesterk påkledning osv. “Panikkalder” blir det gjerne kalt – den alderen da man oppdager at kroppen ser eldre ut enn hodet føler seg og begynner å kompensere. Kritikerne er mange: Yngre folk som føler at deres territorium blir invadert av folk med mer løsthengende hud og penger enn dem selv, eldre folk som har kommet gjennom denne perioden av livet med æren mer eller mindre i behold og jevnaldrende som enten klarer å beherske seg eller som ikke har tid, råd, interesse av eller mot til slikt. Denne overgangsperioden som vitner om at man nå har fullført ungdomstidens klatretur opp på livets platå og at det derfor kun kan gå nedover igjen etter at man har passert middagshøyden, beskrives gjerne som at man er middelaldrende.

Den mørke middelalderen

Selve begrepet middelaldrende minner om epokebetegnelsen middelalderen. Ifølge Store norske leksikon på nett var dette 1400-tallets betegnelse på årene 500-1500 e. Kr. Man mente da at man var kommet inn i renessansens påståtte gjenfødelse av antikkens storhet, og følte trang til å markere avstand til det de oppfattet som de ufikse og uelegante årene mellom verdig alderdom (antikken) og dynamisk ungdom (sin egen tid): Store norske leksikon – middelalderen. Middelalderen er således en gammel og godt etablert alderskategori. Menneskenes middelalder er derimot overraskende mye nyere, og henger sammen med skiftende ideer om skjønnhet, idealalder og nyvinninger innen helse.

Før 1914 var skjønnhetsidealet en formfullendt kvinne i 30-årene. Hun var voksen nok til å ha livserfaring og ung nok til at yndighetene enda ikke hadde merket for mye til tyngdekraften. Illustrasjonene til dette blogginnlegget indikerer at en myndig fremtoning ikke alltid var negativt.

Etter 1. verdenskrig ble særlig kvinnenes idealalder yngre, den sank fra 30-årene til begynnelsen av 20-årene. Den gifte kvinnen med raus kurvatur måtte vike plassen for den ugifte slanke kvinnen. Flapperen, 1920-tallskvinnen med korte skjørt, kort hår og rett, smal fasong gjorde sitt inntog. Ungdommelighetskravet økte for menn også, men de fikk fremdeles mesteparten av sin status i samfunnet i kraft av karrierer og økonomisk inntjening. For dem var det viktigere å være vellykket enn ung, mens for kvinner i 40-årene var det å være vellykket som regel bare et plaster på såret. Mye av denne vellykketheten ble dessuten beregnet ut fra i hvilken grad den voksne kvinnen greide å gi et “ungdommelig” inntrykk.

Ungdom får egenverdi

Love in a Garden
Love in a Garden, 1901. Charles Dana Gibson [Public domain], via Wikimedia Commons

Før 1914 var skjønnhetsidealet en formfullendt kvinne i 30-årene. Hun var voksen nok til å ha livserfaring og ung nok til at yndighetene enda ikke hadde merket for mye til tyngdekraften. Illustrasjonene til dette blogginnlegget indikerer at en myndig fremtoning ikke alltid var negativt.

Dagmar Hansen
Dagmar Hansen (1871-1959). Varietéartist med kjenningsmelodien “Å Dagmar” og Danmarks første pin-up, fotografert før 1909. Foto: ukjent, via Wikimedia Commons

Etter 1. verdenskrig ble særlig kvinnenes idealalder yngre, den sank fra 30-årene til begynnelsen av 20-årene. Den gifte kvinnen med raus kurvatur måtte vike plassen for den ugifte slanke kvinnen. Flapperen, 1920-tallskvinnen med korte skjørt, kort hår og rett, smal fasong gjorde sitt inntog.

Louise Brooks
Louise Brooks (1906-1985). Amerikansk filmstjerne, 1927. Foto: Bain News Service [Public domain], via Wikimedia Commons

Ungdommelighetskravet økte for menn også, men de fikk fremdeles mesteparten av sin status i samfunnet i kraft av karrierer og økonomisk inntjening. For dem var det viktigere å være vellykket enn ung, mens for kvinner i 40-årene var det å være vellykket som regel bare et plaster på såret. Mye av denne vellykketheten ble dessuten beregnet ut fra i hvilken grad den voksne kvinnen greide å gi et “ungdommelig” inntrykk.

Frykt for aldring

Samtidig med at ungdommen fikk forhøyet verdi, fikk alderdommen i økende grad negative assosiasjoner. Erfaring og livsvisdom ble i økende grad oversett, mens kroppens og sinnets forfall ble stadig mer vektlagt. Ulempene overskygget nå fordelene, og ungdommens livskraft fortrengte alderdommens livsvisdom på stadig flere av samfunnets arenaer.

Norma Shearer
Norma Shearer (1902-1983). Amerikansk-canadisk filmstjerne, 1927. Foto: Bain News Service [Public domain], via Wikimedia Commons

Ideen om at alderdom var synonymt med sykdom og død vokste frem parallelt med at levealderen økte og at folk flest holdt seg stadig bedre. Det tok rett og slett flere år før folk nådde den fryktede nedgangstiden. Samtidig var en 30-åring “eldre” i 1930 enn hun var i 1910. For å si det på forskermanér: Den sosiale aldersnormen, samfunnets uskrevne regler om hvordan folk skulle oppføre seg i de ulike aldersgruppene, var i forandring. Dersom en kvinne på 35 år i 1930 oppførte og kledde seg som en kvinne på 35 år gjorde det i 1910, ville hun ikke lenger bli sett på som en attraktiv idealkvinne, men som en ufiks kvinne litt over sin beste alder. Prøvde hun å være som 20-åringene var det direkte pinlig, selv når hun “holdt seg godt”.

Joan Crawford
Joan Crawford (1905-1977). Amerikansk filmstjerne, 1927. Foto: Bain News Service [Public domain], via Wikimedia Commons

Middelaldrende

Hva gjør man så, når idealalderen synker samtidig med alderdommen inntrer senere enn før? De kvinnene som i tidligere tider tok på blondehetten og forsonet seg med “frue”-stempelet fra de var i 40-årene følte seg slett ikke SÅ gamle lengre. De ønsket å være moderne, følge med i tiden, nyte godt av tidens nyvinninger – det var det som ga status og som ble fremholdt som idealet i aviser, blader og bøker. Og hvorfor ikke? Selv om man fysisk sett er over den første ungdommen, kan man i det minste være ungdommelig så lenge kroppen og hodet henger med. Løsningen ble å opprette en ny sosial alderskategori: Middelaldrende. Ikke ung, men heller ikke gammel. På 1920-tallet betydde dette som regel alderen 40-60. I dag bruker Statistisk sentralbyrå “middelaldrende” om folk i aldersgruppen 45-66. Folk flest er tilsynelatende ikke helt enige i dette. Bergensavisen refererte i 2013 britisk forskning som avdekket at briter flest definerer seg som middelaldrende først fra ca. 53 års alder.

I dag kan de fleste selv vurdere om man vil forholde seg til de sosiale alderskategoriene eller kjøre på til knær, hofteledd eller almenntilstanden sier stopp. Og når kroppen sier stopp, er det håp om reservedeler. Andre omfavner livets forandringer og nyter det faktum at stadig bedret helse gjør at middelalderen nå slett ikke oppfattes som så mørk og trist som middelalderen før.

Fra rokk til ratt
“Fra rokk til ratt – bestemor før og bestemor nu.” Allers 1928